Etter å ha lest litt på hagefoum og blogger fant jeg ut hvordan jeg skulle lage min egen fuglemat. Nå som det er sprengkulde og masse snø er det ekstra vanskelig å få tak i mat for småfuglene og de trenger litt ekstra med fett. Jeg leste meg til at det var viktig å unngå salt (både saltede nøtter og fett), harskt fett, ukokte havregryn, ris osv. Fuglematen har blitt laget av julerester og solsikkefrø. Kokosfett ble smeltet i en kjele og så blandet jeg inn lettkokte havregryn, hakkede mandler, valnøtter og hasselnøtter, solsikkefrø og solsikkekjerner. Valnøttene og hasselnøttene måtte knekkes først så det ble litt ekstra jobb der, men bare koselig. Etter at fettet var begynt å blir litt fastere igjen slik at det ble litt lettere å jobbe med fylte jeg en melkekartong, en matfløtekartong, en rømmeboks, en tom løkstrømpe samt stappet litt mat inn i åpningene i noen kongler.
Jeg fikk laget et par gaver iår selv om det ble færre enn jeg først hadde planlagt. November og desember gikk fryktelig fort. Litt fordi jeg var sjuk meste av tiden men mest fordi jeg elsker adventstiden.
To skjerf har fått nye eiere den siste tiden.
Øverst er et drop stitch scarf strikket av Mirasol Hacho. Dette ble laget at et nøste mer enn det blå jeg strikket for en tid tilbake for å lage det litt lenger.
Neders er et swiss cheese scarf strikket av Aade Long ullgarn fra Estland. En tålmodighetsprøve av de sjeldne så neste gang blir det ikke så bredt som det stod i oppskriften.
Dressen til vår kommende nevø ble overraskende fort ferdig. Jeg var livredd for å ikke rekke å få den ferdig til termin så jeg startet veldig tidlig. Antakelig har jeg blitt litt raskere enn før for dressen gikk unna. Dessuten var det en morsom oppskrift og deilig garn fra Nøstebarn.
Det var ikke så lett å bestemme seg for knapper. Skulle jeg velge treknapper, treknapper med farger, ulike farger, plastknapper, like knapper, forskjellige knapper? Men jeg er fornøyd med valget og håper de kommende foreldrene også like grønt. Grønt er relativt nøytralt dersom vår lille nevø skulle finne på å lure oss og bli en niese.
Den siste gaven i denne omgang var en liten, skjønn fyr. All honnør til Alan Dart for en enkelt og utrolig flott oppskrift. I sommer fikk vi prøvd spillet “little big planet” hos min storebror og da jeg så oppskriften på sackboy på Ravelry tenkte jeg at den måtte jeg bare strikke til bror. Den ble kanskje litt for mørk, men veldig søt.
Jeg er veldig glad for at junior har vært litt småfrekk og lånt med seg tanten sin babydukke for da har jeg en prøvedukke for babyklær jeg strikker. Denne tanten, som nå er godt over 20 år, har godkjent lånet så dukken bor hos oss for tiden. Småen brukte den i starten mest for å overbevise meg om at vi trenger en baby, men nå jeg tror nesten at han har gitt opp.
Denne var utrolig morsom å strikke og garnet var bare helt nydelig. Garnet er en blanding av ekstra fin merino, kasjmir og silke som jeg har kjøpt hos pickles. Den er så myk og god at det er en drøm. Oppskriften er fra Sublime. Sandnes har oversatt oppskriftene til norsk, men jeg må si at det strengt tatt var enklere å følge den engelske oppskriften.
Genser til junior
Småen bestilte genser i alle fargene på øverste linje i webbutikken til pickles. Denne også ble strikket etter oppskrift fra nøstebarnboka, Den er varm, myk og god…bare pittelitt kort på ermene.
Noen husker kanskje hvor rørt, inspirert og giret jeg ble av mannens Ironman i Kalmar triathlon. Det at så mange presset seg gjennom så mye smerte og slit helt frivillig for å kjenne på den lykkelige følelsen av å komme i mål. Da ble jeg litt revet med…kanskje mer enn litt også. Jeg har i allefall startet en blogg til som skal fokusere på å komme seg videre etter CES og aller helst gjennomfør en liten triathlon neste sommer. Jeg har begynt på svømmekurs for å lære meg crawl skikkelig, studere forfotløping og skal få meg en spinningsykkel på kontoret for å venne meg til å sykle. Bloggen er lukket foreløpig siden jeg ikke vet hvor mye sjelevrenging det blir men det er bare å spørre om tilgang. Det er enklest for de som allerede blogger hos WordPress, men for de som ikke gjør det kan man være registrert på WP uten å ha blogg.
Noe som inspirerte meg veldig til å faktisk ikke bare lure på å prøve men å ta steget videre til å virkelig prøve var fra en artikkel skrevet av Chrissie Wellington i et av mannens triathlonblader der hun siterte Benjamin E May:
“The tragedy of life doesn’t lie in not reaching your goal. The tragedy lies in having no goal to reach. It isn’t a calamity to die with dreams unfulfilled, but it is a calamity not to dream. It isn’t a disgrace not to reach the stars, but it is a disgrace to have no stars to reach for”
Småen er inspirert av pappaen sin og har laget noen tegninger av pappaen som triathlet. Han har forøvrig bestemt seg for å bli mye raskere å svømme enn de han så på Norsemandokumentaren. I samme slengen har han også lyst til å løpe og sykle så det kan være at han vil være med i barneløp om en stund. Men hvem vet? Han vil også ha 20 babyer (10 av hvert kjønn), være søppeltømmer siden de er de eneste som får lov til å henge utenpå bilen når den kjører og bytte ut passaten med en Lupo. (Vi hadde nemlig Lupo da gutten var enda yngre).
Kjenner presset stige…
Men kan det bli bedre enn dette? En femåring som kommer ut fra rommet med en lapp han har skrevet til mammaen sin:
…ja hva skal man med det når man kan lage sine egene spill?
Småen spurte om litt hjelp til å knyte fast et stykke garn i noen leker. Det er i seg selv ikke oppsiktsvekkende da så og si alle lekene hans på et eller annet tidspunkt har vært knytt, bundet, surret eller tvinnet fast i en form for garn. I ene enden av dette garnet var en briohammer og i den andre enden var en plastmutter.
“Så hvis vi gjør sånn og sånn, og så træffar vi dæn med hammaren så e det næsten som et spill”.
Jeg har en sønn som digger å perle. Du vet, sånne rørperler i plastikk på spikermatteliknende figurer. Som den gode moren jeg er liker jeg å gjøre ting sammen med guttungen og lar meg kanskje lett rive med. (Eller med andre ord, hu mor elsker å leke. Jfr “inner child” innlegget). Problemet er bare det at mine prosjekter tar lenger og lenger tid samtidig som lillegutt kommer med flere og flere bestillinger på hva han ønsker seg. Takk og lov og heldigvis hadde Besta kommet over enormt billige nabbi-perler da SGS skulle slutte å selge noe som helst til vanlige folk. Ellers kunne det lett blitt dyrt….siste bildet krevde jo nesten 8500 perler. Det må sies, det er noe forbaska dritt å styke disse svære greiene. Blir like irritert hver gang jeg har lurt meg selv til å lage en sværing.
Bilde til min Ironman som han skal ha smykke kontoret sitt med (den foreløpig største perlingen)
Tux til min kjære storebror som ikke har mye til overs for Microsoft. Første forsøk med limark istedenfor stryking. Sannsynligvis siste også….(denne er også til kontorpynt)
Mater (også kalt Bill) fra Cars. Til guttungen, selvsagt. (Som forøvrig ble veldig fornærmet da han forstod at Tux ikke var til han. “du skjønner det mamma, eg trodde dæn var til meg fordi du ALLTID perler til meg”. Den fikk jeg høre ganske mange ganger).
Super Mario, som en trøst da arvingen innså at Tux ikke var til han
Sånn kan det altså gå med en mor som lett lar seg rive med i leken, noe som også har resultert i en femåring som perler med pinsett…
Lillegutt skal få sitt aller første søskenbarn i januar og gleder seg naturlig nok. Han er utrolig fasinert av svangerskap, babyer og fødsler så han har fått meg til å lese akkurat den biten i en faktabok om kroppen et par hundre ganger som kveldslesing. (Kanskje minst like mye for å overtale meg til å få baby i magen også).
I helgen var min svoger på besøk og hadde med seg rykende ferske ultralydbilder av knøttet i magen til sin kone. Lillegutt studerte bildene før han utbrøt: “eg syns han ser ut som en vaskebjørn”. Lurer på om det blir opptur eller nederlag dersom hans lille fetter viser seg å være en helt ordinær baby?
Litt usikker på hvilken side av slekta det kommer fra….(men jeg gleder meg veldig til å bli tante til en vaskebjørn)
I utgangspunktet er jeg sykkelfrue. Men da min sykkelmann fikk en lei betennelse i låra og brukte treningstid på å surfe om det han gikk glipp av (trening altså) snublet han over triathlon.
Er man nysgjerrig og blitt tildelt en liten håndfull galskap så melder man seg på. Og da selvsagt ikke på noen “normale” distanser men på ironman-distanse. Det er ikke mindre enn over 3,8km svømming, 18mil sykling og så en maraton til slutt (4,2 mil). Det skal sies at den lettrørte kona ble litt revet med da det kom frem at påmeldingen delvis var hennes skyld. Han lurte på å vente til neste år…men så kom han på at man vet ikke hvordan kroppen er neste år, eller imorgen for den saks skyld. Jeg gikk fra ganske normal til ganske ødelagt nærmest over natta. Helt uventet. Så det at han var inspirert av meg gjorde det lettere å godta galskapen.
Jeg ville absolutt være med. Den dårlige ryggen til tross, jeg SKULLE være med fra vestlandet til sør-Sverige. Fra Bergen til Kalmar. Jeg ville se at han kom levende opp av vannet og være tilstede for å juble ved mål.
Mannen bestilte seg triathlon bøker, våtdrakt, og stadig dukket opp det opp småting som trengtes til å gjennomføre dette løpet. (Kan man kalle det løp når de sykler og svømmer i tillegg?). Jeg har prist meg lykkelig over at utstyrsgalskapen ligger på et lavt nivå i forhold til en gjennomsnittlig triatlet. I allefall til jeg er i full jobb.
Vi dro til Kalmar mot slutten av Juli. Nysgjerrigheten dro oss lenger enn planlagt og da vi var like utenfor Kalmar innså vi at det var komplett umulig å oppdrive noen soveplass fra torsdag til fredag (hadde bestilt hotel fra fredag til søndag) skjønte vi at dette var svære greier. Men vi, med veldig god hjelp, fikk tak i et rom i Nybro. Reiste rett etter frokost til Kalmar…vi var så klare. Selv jeg kjente kriblingen i magen da jeg så alle syklene på bilene. Kan bare tenke meg hvordan mannen følte det.
Vi tråkket litt rundt i byen da vi var alt for tidlig ute for å komme til på rommet. Kikket på startområdet med det besynderlige navnet, Kattrumpan. Der stod det noen telt med salg av utstyr, utlevering av startnummer og salg av is. Været var vakkert og byen strålte. Vi begge følte at vi trivdes, at vi var hjemme, at vi faktisk kunne bodd i Kalmar.
På fredag kveld var det svensk mesterskap i triathlon sprint/mini-distanse, noe vi selvsagt skulle se på. Ingen av oss har noen sinne sett et triathlon. Og jeg sippa meg gjennom hele greia. Rørt av moren som ropte av begeistring da hun så sønnen kom opp av vannet “men lennard du är jo först…va fan!”. Rørt av de relativt store barna som ropte “heja farfar” gjennom hele løypa med plakat og alt. Rørt av at det var mennesker i absolutt aller aldre, alle former, størrelser og treningsform….de i eliteklassen var jo selvsagt en egen rase. Men alle de andre. Og jeg begynte å grue meg for lørdagen….småsippet av å være rørt i et par timer er en ting…men 15 timer?
Mann spiste frokost kl.5 og da fikk ikke jeg sove mer heller. Forsøkte i det lengste. Hadde egentlig bestemt meg for å sove over svømmingen siden jeg var så engstelig for den. Ville jo få sms-oppdatering ved hver rundepassering. Men 6.30 stod jeg på Kattrumpan, klar med kamera. Svømmestarten er noe av det villeste jeg har sett. 542 mennesker i våtdrakt og badehette marsjerte ut i vannet. Var et eneste stort sluk, et sug mot havet…eller en haug med lemen som tok kollektivt selvmord ved å marsjere utenfor en klippe. Jeg var ikke så sippete som forventet, jeg var giret, beruset og trigger-happy. Det var enormt mye folk så tidlig på en lørdags morgen. Det skal sies at jubelbruset da Anders Olsson ble båret opp av vannet og til rullestolen lokket frem mer enn en tåre i øyekroken.
Men det var også litt å flire av under svømmingen. Han som kom opp av vannet etter første runde (av to) mens veldig mange andre var ferdig med to runder og løp dermed videre og mot syklene…han begynte å løpe videre han også da han ble veivet mot vannet igjen med beskjed om at han hadde en runde igjen. Det ansiktsuttrykket og høylytte “men va FAN!”. Det må ha vært tidenes dårligste nyhet for han. Fyren som rapte så det gjallet i muren da han skulle svare på en ung dames “bra kämpat”. Alle de merkelige metodene for å rive av seg våtdrakta på…eller glemme at man har vrengt våtdrakta av ned til håndleddene når man tar imot et glass med vann og blir seende ut som en fange med håndjern som prøver å drikke.
Syklingen var det jeg hadde minst forventninger til. Sykling har jeg sett og sykling går fort så man får ikke sett så nøye etter. Men det var morro likevel. Den geniale sms-tjenesten fra arrangøren gjorde at jeg hadde en viss peil på når min mann skulle passere. På den måten kunne jeg hvile ryggen litt mellom slagene. Mannen kunne lykkelig fortelle at det var folk hele veien i løypa, engasjerte, jublende og deltakende. Det var en viss forskjell i utstyret…men på langt nær de samme forskjellene som på sprint/minien. Man fikk etterhvert noen lett gjenkjennelige som man fulgte litt med. Pink Fløyd trøya, skjellett-trøya, jenta med solbrillene, mannen i badebukse, mannen i fiskerhatt, mannen med det enorme skjegget, jenta med det rosa pannebåndet og fletter, mannen som virkelig slet, mannen i rullestol…ja det var desidert flest menn.
Etterhvert begynte flere og flere å løpe. Min mann, debutanten, hadde et tidsskjema for å komme seg innen 15timer. De aller beste brukte i overkant av 8…så folk var litt forskjellig steder i løypa. Under maratonen kom det tydelig frem hvilken kamp mange hadde med seg selv. På det tidspunktet vågde jeg ikke ta flere bilder, jeg følte det ble dårlig gjort rett og slett. Selv om de mest lidende ville være de sterkeste bildene så klarte jeg det ikke. Men rørt ble jeg. Bombe. De som virkelig sleit fikk masse oppmuntring av forbipasserende, av publikum og andre deltakere. En gjenganger var “Bra kämpat”. Jeg gliste fra øre til øre med blanke øyne da den ene etter den andre sleit seg forbi. For jeg var jo samtidig fullstendig gira. Det var mange som etterhvert gikk, men det var også mange som absolutt skulle løpe…de MÅTTE løpe, uansett om det hadde vært mye raskere å gå. De hadde løpestilen inne, de bøyde armene…men beina løftet seg knapt fra bakken og gikk så sakte at de nærmest stod stille.
Langs løpeløypen ble jeg fortalt at folk ble sittende til langt på kveld. De som hadde hager langs løypa hadde satt opp vanningsspreder ut mot veien som triatletene kunne løpe gjennom, de hadde grillparty i hagen, hadde fått utdelt startlister så de heide på løperne med navn!! Hvilket kick gir ikke det? Man er et villt fremmed sted, kjenner bare sin kone som står i motsatt ende av løypa og så er det opptil flere som roper navnet ditt og heier. Fantastisk og genialt! Det skal sies at min triatlet var laaangt bak så det at folk fremdeles var ute i løypa og heiet han frem er jeg uhyre takknemlig for. Eliten var jo i mål for mange timer siden.
Da han hadde løpt ut til siste runde gikk jeg til mannen i det røde huset rett ved mål som hadde stått ute hele dagen og solgt te, kaffe, vafler osv fra hagen. Jeg tok en kopp te da jeg begynte å bli kald. Mannen var pratsom og utrolig koselig. Han hadde stått der hele dagen og virkelig kost seg. Hatt masse folk innom, hadde grillfest der en del naboer kom og de solgte litt grillmat, hatt loppis og kost seg med livet et slik arrangement skaper. Han kunne fortelle meg at han også måtte starte på scratch etter en ryggskade men hadde gjennomført 5 maraton etterpå. En tanke som ble født da jeg så på sprinten vokste seg litt større da.
Etter koppen med te stilte jeg meg i målområdet. Og der sleit jeg med å holde tårene tilbake. Takk og lov for mørket. Uansett hvilken tilstand og stil de hadde innover mot mål så ville de aller fleste fullstendig skifte ansiktsutrykk idet de rundet svingen og så målet 100m fremme. Men kunne gå fra nærmest krabbende før svingen til løpende etter. Jeg sippet over mannen som løp hånd i hånd med sine 3 ganske store barn, over han som løp hånd i hånd med sine to små jenter….og den lille gutten i fargerik jakke som jeg så allerede på svømmestarten. Liten gutt i vogn som ikke ville hvile for han skulle se på pappa…han ble løftet over gjerdet 21.30 og danset sammen med pappa i mål. Jeg sippa over målgangen til en av de jeg hadde lagt godt merke til under løpingen som virkelig, virkelig hadde vondt…de var hjulbeinte, kalvbeinte, haltende, hadde stokk i ræva, var nesten brettet i to eller helt normale da de kom til mål. Noen jublet, noen brølte, noen begynte å klappe av seg selv de siste 100m og noen var fullstendig innbitte. Jo senere det ble på kvelden og flere som gikk jo sterkere jublet og heiet de som var igjen.
Det var siste runde, solen hadde gått ned, det var begynt å bli mørkt og kaldt…det var langt mellom løperne og kort tid igjen til klokka var 22, der møter min mann to småjenter på rundt 10 år på sykkel. De bestemte seg for å heie han frem og syklet ved siden av han i omtrent 2km og ropte han fremover.
Da min mann kom inn mot mål sluttet jeg å sippe…hadde jeg ikke hatt en så elendig rygg hadde jeg stått å hoppet fra øyeblikket jeg kjente igjen den hvite capsen langt der borte i mørket. Jeg holdt på å sprekke av stolthet og var med å heie han mot mål.
Det må jeg si…jeg har aldri i hele mitt liv sett så mye smerte, så mye slit, styrke, stahet, stolthet og seier på en og samme gang. Det var utrolig flott å få være med på noe sånt. Og hvem vet…kanskje den lettrørte kona står på start under neste års sprint/mini. Kan de seire seg gjennom en sånn distanse bør jeg kunne seire over ryggen.
Vi hadde nettopp en herlig tur til den vakre byen Tallinn. Heldigvis klarte jeg å snuble over en liten garnbutikk og fikk med meg bittelitt. (Why oh why kjøpte jeg ikke mer?). Kjøpte et hespe Aade Lõng Artistic i blå/lilla-toner på 300g og et i rødt/svart på 200g. Idag gikk jeg lettsinnet til verks på å nøste opp det blålilla hespet….etter en stund og litt stor ball måtte hespet flyttes fra min fot/kne og over i mannens armer. Etterhvert ble nøstet så svært at jeg sleit med å holde det skikkelig. Det går an å ryke tråden og lage flere nøster…men når man har kjøpt et nøste på 300g så blir man litt nysgjerrig på hvor stor ball det blir også. Så vi fortsatte.
Gleder meg uansett til å begynne på dette garnet når jeg en gang klarer å finne ut hva jeg skal lage av det.
Legger ved et bilde av det andre hespet jeg kjøpte også…som jeg ikke gidder å nøste opp idag
